Utviklingen av en region er ikke lenger et arbeid som har en klart definert brukergruppe og mange av sakene man arbeider med gir først uttelling på lengre sikt. Utfordringen for regionplanarbeidet er derfor knyttet til at man klarer å samarbeide og skape engasjement og at det oppfattes nyttig å drive dette arbeidet.

Det er etablert en ny organisasjonsstruktur bestående av et sekretariat, rådmannsgruppe og politisk samordningsgruppe på Agder for å følge opp arbeidet med Regionplan 2020. Den nye strukturen har ikke noen beslutningsmyndighet, men skal koordinere og drive frem arbeidet med å realisere regionplanen. Organiseringen har høstet kritikk fra politiske hold for å utgjøre økt byråkrati og fra faglig hold for å være en organisatorisk hybrid.

Betenkningene mot det nyopprettede sekretariatet føyer seg sørgelig ubesværet inn i den generelle kritikken mot stiftelser, kommunale foretak, aksjeselskaper, interkommunale selskap, regionråd eller utviklingsselskaper. Felles for disse er at de opererer med en større autonomi i forhold til de folkevalgte enn det planleggerne i en kommune eller fylkeskommune normalt gjør og skal gjøre.

Regional utvikling er ikke det eneste stedet vi ser fremveksten av nye organisasjonsløsninger i offentlige virksomhet. En stor samhandlingsreform er satt i gang i helsesektorene, som har medført opprettelse av nye samordningsorganer. Innen feltet er terrorberedskap det blitt etterlyst bedre samhandling mellom ulike etater. I den regionale næringspolitikken brukes nettverk mellom offentlige og private aktører som en viktig organisasjonsform. Eksemplene er mange. I faglitteraturen omtales disse reformene som ny offentlig samstyring. Det er snakk om koordinering mellom ulike offentlige etater og også mellom offentlige etater og private virksomheter og organisasjoner.

Hvorfor får vi disse nye organisasjonsformene? En viktig grunn er at samfunnet står ovenfor både langsiktige og kortsiktige felles utfordringer som ingen offentlig etat, privat virksomhet eller institusjon makter å løse alene. De sprenger rammene for problemløsningskapasiteten for hva en kommune, ett fylke, en bedrift, ett universitet, mv. kan løse alene. En offentlig forvaltning preget av sektororganisering er en annen årsak. Det er ikke realistisk at man på kort sikt vil klare å omorganisere offentlig sektor i et tempo som gjør at man effektivt kan møte slike nye utfordringer.

Det er samtidig et sterkt behov for innovasjon i offentlig virksomhet. Da må man bygge ned de organisatoriske grensene for samarbeid. Det må skapes bedre forutsetninger, kompetanse, ressurser for å utvikle nye løsninger på tvers av dagens offentlige virksomheter. Samarbeid kan med andre ord bidra til innovasjon.

Nytenkning i offentlig organisering har sitt motstykke i den offentlige planleggingstenkningen. Mens samfunnsplanlegging tidligere var en offentlig styrt og tidsavgrenset prosess som skulle resultere i en beslutning om en plan, så tenkes planlegging i dag langt mer interaktivt og som kontinuerlige prosesser. Endringen kommer som en følge av at det tradisjonelle plansystemet vårt har sine svakheter. I en undersøkelse som Norsk Institutt for by- og regionforskning gjennomførte i fjor for Oslo kommune kom det eksempelvis fram at verken politikere, organisasjoner eller velforeninger føler at de blir hørt i tilstrekkelig grad i større utbyggingssaker. Å bøte på dette forutsetter organisasjonsformer som kan være i kontinuerlig dialog både i forhold til ulike offentlige virksomheter og til omgivelsene.

Hva er utfordringen med slike nye organisasjonsformer? En utfordring kan være rollen de folkevalgte får. Nye samarbeidsformer kan kritiseres for å distansere politikkutformingen fra de som tar politiske beslutninger. Dette behøver imidlertid ikke å føre til mindre demokrati. Demokratiet tar bare nye former. Det blir et mindre skarpt skille mellom politikere og administrative organer i praktisk politikkutforming. Samtidig inviteres de som berøres av planene inn til å delta i utformingen av planen. Slik sett kan arbeidet med regionplanen være med på å skape medvirkning og engasjement for Agders utvikling.

Det nye sekretariatet, rådmannsgruppen og den nye politiske samordningsgruppen får mange utfordringer. Prosessen må organiseres på en slik måte at demokratiske verdier i form av deltakelse og representasjon tas vare på i den samordnete planleggingen på Agder. Det må utvikles en politikk som svarer på de komplekse utfordringene man står overfor. Til slutt må dette omsettes i konkrete samfunnsendringer.

Samstyring innebærer at det offentlige ikke driver en regelstyrt saksbehandling, som i den klassiske forvaltning. Byråkratiet blir en aktør i samfunnsmessige prosesser og er dermed med å lage politikk. Skal samstyring av regionale utviklingsprosesser gi gode samfunnsmessige løsninger, krever det at det er en omfattende offentlig debatt om de samme temaene. På Agder er det behov for å skape større diskusjon om de samlede utviklingsutfordringene og det vil på en eller annen måte kreve nye innovative samarbeidsformer - eller nye organisatoriske hybrider om man vil.

(Denne artikkelen ble publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 2. febr. 2012 av: Jørn A. Cruickshank, Hans Chr. Garmann Johnsen, Hans Kjetil Lysgård, Roger H. Normann, Forskere RIS senteret, Universitetet i Agder/Agderforskning)

av Jørn A. Cruickshank, Hans Chr. Garmann Johnsen, Hans Kjetil Lysgård, Roger H. Normann, publisert 2. februar 2012 | Skriv ut siden